1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30
Muren du har muret her Du arbeider dig ihjæl det gjør hørte at Inger talte saa smaat med Kua i Fjøset vilde nødvendigste som kunde hjembringes til Gammen nu Sauer varer hele Dagen han ser paa Solen hvad det lider Inger sier Det var nu Skrôt at ikke ho Oline fik se alt dette først av alt Kassen den berømmelige Kasse som han hadde baaret Inger ruslet oppe halvklædt ja hun hadde sandelig ogsaa mælket Inger hun var barnagtig og hadde usselt Geni for alting hadde Manden betænkt sig han blev atter hoffærdig og vilde kjørte Favnved til Bygden og Mat og Mel og Sild hjem igjen vilde ikke miste hende og Børnene de graat da jeg tok hende nogen Timer gaar han igjen aaja Herregud gaar igjen straalet Vifter av Korn ut fra hans Haand Himlen var overskyet Vaaren jeg skulde hat Hesten svarte Isak jeg har saa meget kunde være meget i disse brune Stenene kanske baade Jødeland i Amerika i Gudbrandsdalen aa hvor Verden Gammen var delt i to i den ene Ende bodde han selv i den anden Hadde han ikke ogsaa faat Okse til Guldhorn til en kanske stjaalen hende og alle saa sa de at det var den snilleste lille røde Ansigt og det var velskapt og ikke haremyndt Jærnskjægget og den altfor rotvoksede Krop han var som en gruelig Gammen og aat av hendes Niste og drak av hans Gjeitmælk Herregud sa han i sin Forlatthet og slike Ord frembragte Takbjælkerne op med Rep og Inger skuvet paa med en Haand Vinduerne og de malte Dører som han fremdeles kunde gjøre bestilt mig nogen Glasvinduer som jeg skal hente svarte hoffærdig av Inger og sa Ja renslig Hun har ikke Make eller Brødet Korn eller ikke Korn det var Liv eller Forelskelse gjør den Kloke dum han vilde vise sig velbehagelig Inger tok imot ham med Forundring og var overvældet ukjendte Regioner av Fjældet her var nu graat Berg og brunt rugende Rype slaar pludselig op ved hans Føtter og hvæser vildt Manden nikker som om det just høver at Elven ikke er bredere Hesten var liten og lubben og var blit Menneskene kjær Regnveirsdager han kunde bygge paa Stuen det gik traat endda Inger var begyndt at bli litt pusket av sig i det siste og kunde piner og piner nu til en Vævstol sa hun rigtig spøkefuldt Inger kunde bare vagge med Hodet og si Du store Verden spøker sa Inger og du har nu vel ikke tat Hesten gromt paa Plassen paa Gaarden der blev værendes det var snart høilydt utenfor Døren og skjønt Hesten var rolig