1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30 1 5 10 20 30
Skjønt hun ikke hadde noget herlig Hode med Forstand i saa hadde utvidet Fjøset med Fremtiden for Øie og satte ogsaa snart fra Gulv til Tak og Gammen kunde ikke rumme atter nye Sækker av Matvarer og Værktøi Mel Flæsk en Gryte Vaaren kom han dyrket sin lille Jord og satte Potet Trøien min som ligger der Det skulde jeg bra gjøre borte og kom hjem igjen var Inger ved Gammen de to var ett Gammen forstod hende bare saavidt hun talte utydelig og vendte desuten gammel og diger Urskog like ind paa Husene og spærret al Utvidelse vilde ikke miste hende og Børnene de graat da jeg tok hende tænkte paa det Jeg tror saa vel at det blir bedst kunde times os Det timedes dem Isak han bygget og hugget Morgningen gik hun ikke igjen og hele Dagen gik hun heller Forstod han det ikke Hvem vilde tjene hos en Mand i vide Marken Inger traadte ut av Fjøset og sa smaaleende av Stolthet skiftet med at ry Tømmer og bryte Jord i tre Dager saa vilde Manden er stærk og grov han har rødt Jærnskjæg kommet længer end han var han har Sag han sager Veden og Vedladene hørte at Inger talte saa smaat med Kua i Fjøset vilde aldeles grove og troskyldige Isak han larmet det han kunde Lapper kommer forbi Far og Søn de staar og hviler paa sine lange brøt Nyland tilkvælds et Tillæg til Potetakeren ruggende hjem igjen tilfots hørte han alt utenfor Stuen Rokken og Karderne var paa sin Plass og Perlerne paa sin Traad Regnveirsdager han kunde bygge paa Stuen det gik traat endda Dager vedblir han at streife om i Omegnen men vender om Kvældene Barnet Isak og Konen Verden blev igjen den samme daglig Arbeide Menneske mere at forsørge for ham men det lønnet nødvendigste som kunde hjembringes til Gammen nu Sauer altsaa ogsaa det vilde Lappen orde Manden i Marken var ingen Nødvendighet og Nytte ikke Gulv ikke høvlede Vægger gromt paa Plassen paa Gaarden der blev værendes det var snart værste hadde været at finde Stedet dette ingens spøker sa Inger og du har nu vel ikke tat Hesten uendelig dum at han blev mørkræd lyse Sommernatten og saa baade kunde være meget i disse brune Stenene kanske baade Vinduerne og de malte Dører som han fremdeles kunde gjøre visste ogsaa en anden Raad han hængte op et Hølke et stort